Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Den som er med på leken...

 Den som er med på leken...

 

... må tåle å smake steken! Jeg har to ganger blitt invitert til California for å løpe California International Marathon. Der har de en egen klasse for synshemmede løpere med deltakere fra hele verden. Denne gangen takket jeg ja til å delta.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
19.12.2016 kl 15:05

Dette ble bestemt i juni. Jeg, ledsager Leif Åge Solli og våre livsledsagere skulle reise. Jeg skulle også få en amerikansk ledsager som skulle løpe sammen med oss. Det ble opprettet skype-kontakt med Eric Waterman som i USA er en kjent triatlet, som betyr at han svømmer, sykler og løper i samme konkurranse.

Jeg bestemte meg tidlig i høst for å prøve å løpe ny maraton bestetid på dette løpet, selv om jeg visste at det var en hard løype. Jeg har trent bra hele høsten synes jeg selv. Jeg har hatt to nøkkeløkter hver uke: en lang og rolig økt på 20-33km og en langintervalløkt hvor dragene ble løpt på melkesyreterskel. Ellers ble det løpt etter innfallsmetoden.

Se bildet større

Jeg og ledsager Eric Waterman under middagen på deltakerhotellet. FOTO: Eline Øidvin

Jeg ønsker ikke å ha et fast løpeprogram som jeg må forholde meg 100 prosent til hele tiden. Løpingen skal være gøy, og da må jeg kunne ha fleksibilitet til å løpe det jeg selv ønsker i tillegg til nøkkeløktene jeg hadde valgt å gjennomføre ukentlig. Det har vært en fin løpehøst. Jeg har mange gode og hyggelige ledsagere/løpevenner å trene sammen med. Jeg løp mellom 60-80 kilometer hver uke i opptreningsperioden til dette løpet.

Vi reiste til California 2 dager før løpet. Flyet vårt fra London til San Francisco ble dessverre kansellert. Vi måtte dermed vente lenge før vi fikk fly til San Francisco via Washington DC. Reisen som skulle ta 14 timer tok i stedet over 30 timer.

Se bildet større

Tidlig frokost på hotellet, Leif Åge Solli og meg. FOTO: Eline Øidvin

Vi kom frem til hotellet vårt i Sacramento klokka 04:30 natt til lørdag. Da var det bare å sove i 2 timer før det var felles frokost og velkomst for alle synshemmede løpere med ledsagere. Etter frokosten ble det mulighet for mingling med de andre deltakerne. Det var inspirerende å snakke med mange av dem og høre deres historier. Flere hadde blitt synshemmede som voksne. Jeg som alltid har sett dårlig vet ikke om noe annet og lever et meget godt liv med synssvekkelsen min. For de som har sett normalt hadde det selvsagt for de fleste vært et sjokk å miste synet. Flere fortalte sine historier. Hele lørdagen var det program for oss. Det ble avsluttet med middag og foredrag fra to deltakere som hadde vært med i Paralympics i Rio i år.

Om kvelden, etter at jeg hadde funnet frem løpeklær, sko og lignende gikk jeg rett til sengs. Det ble en ny, kort natt. Klokka 03:00 var det bare å stå opp igjen, få på seg klærne og stille til tidlig frokost. Det ble servert havregrøt, bagels og bananer til alle løpere og ledsagere på deltaker-hotellet. Klokka 04:00 gikk bussene fra hotellet til start.

Se bildet større

I VIP-teltet før start. Meg og ledsagerene mine Leif Åge Solli og Eric Waterman. FOTO: Eline Øidvin

Ved start var vi så heldige å ha vårt eget VIP-telt med varmeovner, egne toaletter og mulighet for klesbytte. De andre løperne måtte vente ute i kulden og stå i lange toalettkøer.

Starten gikk 06:55 for min klasse, synshemmede damer. Vi startet i planlagt fart som var rett i underkant av 5 min/km. Løypens første halvdel var tyngst. Den bestod vekselvis av opp- og nedoverbakker. Jeg kjente fort at kroppen ikke spilte på lag denne dagen. Jeg bestemte meg likevel for å forsøke å holde planlagt tidsskjema så langt jeg kunne. Jeg vil aldri gi opp uten å prøve!

Vi passerte halvmaraton på 1:44 som planlagt. Jeg klarte ikke å ta til meg annen næring enn en slurk næringsdrikk og 1 salttablett som ble skylt ned med litt vann. Jeg prøvde, men det ville bare ikke ned. Det er for lite når man skal løpe et helt maraton.

Vi løp etter planen til 28 km passeringen. Da var det helt slutt for min del. Jeg hadde rett og slett ikke mer å gi. Jeg hadde allerede presset meg lenge for å holde farten oppe. Det var nå vondt overalt og jeg sleit veldig med å puste. Jeg måtte for første gang gå i et maratonløp. Tiden per km ble nå 9-10 minutter. Vi ble passert av to andre synshemmede damer. Leif Åge sa i etterkant at han aldri noen gang hadde sett meg så sliten og utenfor før. Vi har løpt mange løp sammen.

Etterhvert klarte jeg å vekselvis småjogge og gå litt. Da det var 5 km igjen bestemte jeg meg for at det nå var på tide å ta meg skikkelig sammen og jogge de gjenstående kilometrene. Jeg sa til meg selv at jeg tåler 30 minutter med enda mer vondt. Jeg måtte virkelig bite tennene sammen for å klare å løpe. Pusten ble bare tyngre og tyngre. På et tidspunkt trodde jeg nesten at jeg måtte gi opp. Dette er det mentalt tøffeste maratonløpet jeg har gjennomført noen gang, - og jeg har deltatt i endel løp. Jeg løp ikke i mål med stil akkurat. Jeg passerte med er stup.

Jeg vil si med en sang av Bjørn Eidsvåg, lett omskrevet:
Det var isje sånn det sko ver,
Det va isje sånn det sko bli,
Eg drømte om ei møje bedre tid!

Se bildet større

Meg på sykestuen. FOTO: Eline Øidvin

Jeg kom til meg selv på sykestuen. Der var vi flere løpere som befant oss. Alle større løp pleier å ha egen sykestue for løpere som trenger medisinsk tilsyn/behandling underveis eller etter målgang. På sykestuen tok de godt vare på meg. Jeg hadde en infeksjon i kroppen som ble behandlet med medisiner. Jeg hadde ikke kjent meg 100 prosent i form før avreise fra Norge, men hadde valgt å dra likevel. Når planer er lagt er det ikke så lett å kansellere et løp. De neste dagene fikk jeg god legehjelp og medisiner. Jeg kom meg fort til hektene igjen.

Maratontiden min ble 3:58:17. Dette er den dårligste tiden jeg noen gang har prestert, men når jeg løp med sykdom i kroppen kan jeg ikke forvente annet. Det holdt likevel til en 3. plass i dameklassen som ble belønnet med en pengepremie på 250 USD.

Se bildet større

Medalje for fullført løp ble det. FOTO: Eline Øidvin

Selv om det var vondt mens det stod på føler jeg meg heldig som fikk mulighet til å delta. Jeg er heldig som har en frisk kropp og kan løpe. Og ikke minst, jeg er heldig som har så mange gode og flinke ledsagere som stiller opp både på løp og trening. Jeg føler meg virkelig priviligert. Uten noen nedturer som denne hadde livet vært kjedelig! Det er tross alt bare et maratonløp det dreier seg om. Det kommer alltid nye løp og nye muligheter!

Før hjemreise fikk vi anledning til å se oss litt rundt i vakre San Francisco. Det var en flott by.

Hilsen
Eline Øidvin

Nøkkelord

Nyheter fra andre aviser

Do NOT follow this link or you will be banned from the site!