Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Herlig kulturkollisjon

Herlig kulturkollisjon

 

Når en skal bli kjent med en ny kultur er det klart at det skjer en del misforståelser og kulturkollisjoner underveis. Det skjer med flyktninger og innvandrere som kommer til Norge, og det skjedde med meg da jeg kom til Uganda.

Tekst:

Publisert:

Første feil jeg gjorde fikk jeg ikke vite om før jeg hadde kommet tilbake til Norge etter syv måneder i Uganda. Da hadde noen av mine dresskledde kolleger formidlet til skolen vi utvekslet fra i Norge at de norske praktikantene rett og slett var uhygieniske. Det ble lagt til en høflig forespørsel om dette var noe som kunne forbedres til neste sending av nordmenn.

Se bildet større

Her er jeg og min team-kamerat Kaia Kristensen lykkelig uvitende om at vi fornærmer våre kolleger med klesvalget vårt. FOTO: Serina Søyland Bru

Det som viste seg å være problemet var at jeg og min team-kamerat kom i shorts og t-skjorte til kontoret om morgenen. Dette var fordi vi etter noen timer på kontoret skulle videre til en skole hvor vi var gymnastikklærere resten av dagen. Å kle oss i skjørt og dressjakke for den korte tiden hadde aldri falt oss inn. Men, som vi senere forstod, demonstrerte vi med denne oppførselen at vi ikke respekterte de velutdannede autoritetene vi jobbet for. Og siden ugandere som regel går rundt grøten i stedet for å være direkte, var vi lykkelig uvitende om at vi fornærmet våre flotte kolleger hver dag i over et halvt år.

Ugandere er veldig høflige. En skal som sagt ikke si noe direkte som kan såre eller sette den andre i forlegenhet. Men å komme bort til meg og klype meg i valpefettet og si høyt «I want to become fat like you» – det er bare et kompliment og ikke fornærmende i det hele tatt.

Se bildet større

Arbeiderne som fikset opp Birungi Childrens Home var kjempeflinke, men selve prosessen var ekstremt krevende for min del. Hver dag var det murere som ikke dukket opp eller rørleggere som hadde så mange oppdrag at de visste de ikke ville komme på en uke, men som likevel sa, hver dag, at nå de var på vei til oss. FOTO: Serina Søyland Bru

En ugander skal aldri si at en ikke har anledning til å komme når en får en invitasjon – det ville være uhøflig. Det er mye bedre å si at en kommer og la brudeparet regne med du kom opp i noe uforutsett når du likevel ikke dukker opp. En ugander sier heller aldri «nå går jeg». I stedet sier han eller hun «jeg kommer tilbake». Jeg har mange ganger blitt lurt av dette. Jeg har sagt til min kultur-støttekontakt Justus: «men han sa jo at han skulle komme tilbake» og Justus har ristet på hodet og forklart at - nei, han kommer ikke tilbake.

Jeg tror dette har noe med at en kontakt aldri skal være brutt. Personen kommer sannsynligvis tilbake en gang, og tidsrommet mellom disse møtene gjøres på denne måten mindre relevant.

Et annet eksempel på denne ubrutte kontakten er at en aldri skal være skuls. I Uganda skal det alltid være ubalanse i forholdet mellom to bekjente, som et løfte om at en snart skal møtes igjen. I Norge er Staten vårt sikkerhetsnett, i Uganda gjelder det å være raus med lån og tjenester til sine venner slik at en har noen å gå til dersom en selv skulle trenge hjelp en gang. Når noen i Norge legger ut for meg på restaurant klarer jeg ikke å slappe av før jeg har gjort opp for meg – jeg vil være fri. Hvis en i Uganda er opptatt av å gjøre opp for seg eller få igjen det andre skylder, vil det tolkes som om en ikke ønsker å møte den andre igjen med det første.

Varme kulturer er av naturlige årsaker mer kjent for å være sosiale enn kalde kulturer. I Uganda er det helt vanlig å snakke med de en møter på gata. Jeg har mer enn én gang opplevd at forbipasserende har svart «I’m fine» før jeg i det hele tatt hadde tenkt på å spørre «How are you?».

Skal en hilse mer formelt finnes det hundrevis av normer og regler. Det finnes neieregler, håndgrepsregler og regler for blikkontakt. Dersom en hilser på noen som er eldre eller høyere i rang skal en hilse med den høyre hånda mens en tar seg til den høyre armen med venstrehånda. Hvor høyt eller lavt en holder seg på armen viser hvor langt under den andre en plasserer seg i hierarkiet.

Hilser du på en konge holder du helt oppunder armhulen (du «kapper» armen din slik at den blir veldig kort) og hilser du på en onkel kan du holde deg rundt håndleddet. To som møtes for første gang uten å kjenne hverandres status holder begge venstrehånda midt på høyre underarm mens de håndhilser. Venner hilser kun med et vanlig håndtrykk eller en klem.

Det er rart hvordan disse hilsereglene setter seg når en først har lært dem. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra mitt første Uganda-opphold da jeg gjorde min første hilsetabbe. Jeg møtte onkelen min og strakte ut hånda for å håndhilse før jeg rødmende skjønte at dette absolutt ikke var forventet her hjemme.

Se bildet større

Kroppsspråk er nyttig i en støyende by. FOTO: Serina Søyland Bru

Kroppsspråk er en herlig kommunikasjonsform – med sjenerøst rom for tolkning og missforståelser. Vinker du til noen på «barnemåten» ved å bøye fingertuppene betyr det ikke farvel, men kom hit. Og bråsnur din venninne i døra når du kommer på besøk betyr det ikke at hun er sint – men at hun er så glad for å se deg at hun spiller fornærmet over at du ikke har kommet før. Å heve øyenbrynene betyr ja og å lage trutmunn med leppene betyr der borte, to signaler som for en europeer fort kan oppfattes som flørting, særlig når de kombineres. Spør du: «Vet du hvor banken er?» og får til kroppsspråksvar: «Ja, der borte!» kan du jo tenke deg hvordan det vil se ut.

Når du kommer til Uganda for første gang oppdager du fort at intimgrensen ikke er et fenomen som følger universelle mål. I Norge skal en holde minst en armlengdes avstand. I Uganda er det heller en neselengde som gjelder. Og det nytter ikke å rygge unna, da vil samtalepartneren din bare følge etter. Når dette erfares over tid risikerer en at egen intimgrense også krymper, noe som er nyttig når en skal leve over tid i Afrika. Denne tilpasningsdyktigheten kan likevel føre til noen småpinlige situasjoner før en er akklimatisert etter returen til Norge.

Se bildet større

Justus går hånd i hånd med John som han møtte for første gang samme dag. FOTO: Serina Søyland Bru

Homofili er, som mange har fått med seg, forbudt i Uganda og en risikerer fengsling eller død om en blir tatt for å være homofil. Likevel har jeg aldri vært i et land hvor heterofile menn er mer komfortable i nærkontakt med hverandre enn i Uganda. Menn fletter gjerne fingrene inn i hverandres og går hånd i hånd gjennom byen eller holder tett rundt hverandre mens de står nese mot nese og konverserer. Fordelen med dette er jo at sanne homofile har mulighet til å kamuflere seg i mengden, noe som kan være greit i det homofiendtlige landet.

Gutter og jenter kan også gå hånd i hånd, men kun hvis de er venner. Et kjærestepar skal helst unngå nærkontakt i offentlighet, og kyssing på åpen gate er helt uaktuelt. Disse reglene holder seg enda på landsbygda, men påvirkning fra sosiale medier, filmer og musikkvideoer har endret disse reglene for ungdom i byene.

Se bildet større

Min far, Tom Jakob Bru, prøver seg ikke bare på ugandiske ordspill, men også på ugandiske rytmer. FOTO: Serina Søyland Bru

Ugandere er flinke til å snakke i bilder. Short call og long call handler ikke om å ta en kort eller lang telefonsamtale, men hvorvidt en har tenkt å gjøre nummer én eller nummer to (som er nordmenn sin måte å si det på). Da jeg hadde med familien til Uganda ville min far prøve seg på den lokale varianten, og han klarte det nesten. Han sa, til alles fornøyelse: Im going for a small call!

Når noen sier til deg «You´re lost» betyr det ikke at du har rotet deg bort, men at det er lenge siden sist. Og når noen sier «You are smart» betyr det ikke at du er nevneverdig intelligent, men at du ser fin ut. Når noen kaller deg doktor, ingeniør eller sjef betyr det ikke at noen tror dette om deg, men at du blir gjort stas på. Og ikke prøv å korrigere tittelen du får tildelt. Prøv i stedet å finne en minst like imponerende tittel å kalle din nye venn tilbake.

Se bildet større

Etter timevis med venting kommer endelig bruden til sin introduksjonsfeiring. Her gjelder det å være tålmodig. FOTO: Serina Søyland Bru

African time er muligens kulturfenomenet jeg sliter aller mest med å akseptere. Om en må vente 2 timer på at bussen skal begynne å kjøre, 3 timer på at bruden skal ankomme festen eller 4 timer på en kompis som har vært «rett rundt hjørnet» de siste 3,5 timene har en liksom ikke lov til å bli irritert. Gang på gang har jeg holdt på å eksplodere av raseri over folk som ikke klarer å holde avtalene sine. Og like mange ganger har jeg sett at det finnes en inngrodd harmoni i dette frustrerende systemet.

Sist jeg opplevde dette var i høst da vi skulle få to instruktører fra hovedstaden til å lære kvinnegruppa opp i papirposebretting. Da undervisningen skulle begynne hadde ingen ankommet, og vi nordmenn kjente stressnivået stige. Tenk så flaut når instruktørene dukket opp uten at vi hadde en eneste elev til dem! Da de første kvinnene kom hadde jeg lyst å irettesette dem, og den trangen ble sterkere og sterkere etter som tiden gikk og nye kvinner dukket opp. Da siste kvinne ankom to timer etter timeplanen, dukket de langveisfarende instruktørene beleilig opp - og dagen endte med å bli en suksess. Det er helt tydelig at nordmenn og ugandere har ulike begreper om tid, men det jeg ville kalt ineffektivt og respektløst fungerer faktisk i Uganda. Derfor heter det African time og ikke European time.

Heldigvis er vi mennesker tilpasningsdyktige vesener og jeg har lært mye gjennom de årene jeg har reist fram og tilbake mellom Norge og Uganda. Den viktigste lærdommen tror jeg må være at jeg forstår at mennesker har en viss adferd av en grunn. Øyenbrynheving og trutmunn er praktiske tegn i en støyende folkemengde der ord ikke høres og hvor det er stygt å peke med fingeren. Din venn gjør ikke opp for seg nettopp fordi han eller hun ønsker å bevare det gode båndet med deg, og din kollega kommer ikke tidsnok til møtet fordi det finnes mange faktorer i verden som er viktigere enn den mekaniske klokken. Menneskets adferd har alltid en forklaring, og i hovedsak ønsker vi alle å bruke den til å vise respekt og hengivenhet til de rundt oss.

Når jeg møter flyktninger og andre innvandrere i Norge og observerer adferd som ikke helt passer med våre normer og regler kan jeg nå vite at denne personen gjør så godt han eller hun kan ut i fra sine kulturelle betingelser. Jeg prøver også så godt jeg kan, selv om det ofte kan bli helt feil – og noen ganger til skikkelig god underholdning for de rundt meg.

Serina

Se bildet større

Huset var et kaos å bo i mens oppussingen pågikk og i mangel på vaskevann i tørketiden så de fleste av oss ut som disse barna. FOTO: Serina Søyland Bru

Se bildet større

Lange skjørt er et must på landsbygda. Her er jeg sammen med Justus sin bestemor, som er omtrent 97 år gammel. FOTO: Serina Søyland Bru

Se bildet større

I ugandisk kultur må en kvinne vite hvordan hun slakter en høne. Her får jeg opplæring av min kompis Peter Gonzaga. FOTO: Serina Søyland Bru

Nyheter fra andre aviser

Jærbladet

Solabladet

Sandnesposten

Bygdebladet

Gjesdalbuen

Dalane Tidende

Delta i debatten

Vil du kommentere sakene på Strandbuen.no?

Strandbuen benytter Disqus til debatt og til å kommentere saker og artikler. Du kan benytte innlogging/identifisering fra din Disqus-, Facebook-, Twitter- eller Google-konto for å poste kommentarer.

Nyheter på mobilen

Få de siste nyhetene på mobilen!

Dersom du åpner strandbuen.no fra en iPhone eller annen smarttelefon vil du få opp en tilpasset utgave tilpasset små skjemer.

Send inn tips

Nyhetstips? Skjer det noe?

Vi er takknemlige for alle slags tips.

Tips oss på 51 74 47 50 / 400 08 750 eller redaksjon@strandbuen.no. Du kan også tipse enkelt med mobiltelefon via SMS/MMS. Send SBU TIPS (skriv tipset) til 1963

Do NOT follow this link or you will be banned from the site!